I utgangspunktet er en ektepakt for alle som ønsker å holde en verdi utenfor deling, men er typisk i situasjoner hvor:

• Ektefeller med særkullsbarn har ønske om å sikre gjenlevende ektefelle ved eventuell død.
• En eller begge har stor formue.
• Man ønsker bestemt prioritering av formue mellom særkullsbarn, felles livsarvinger og gjenlevende ektefelle.

I fravær av avtale, vil ektefellene ha felleseie og deling vil skje deretter med adgang til å holde midler som er tillatt ved skjevdeling og andre særskilte unntak (f. Ekteskapsloven §§ 58-59 og § 61). Reglene her er hovedsakelig det samme ved deling grunnet den ene ektefellens bortfall, og ektefellen vil ofte kunne sitte i uskifte med hele formuen.

Særkullsbarn påvirker ikke delingsreglene ved skilsmisse, men spiller en vesentlig rolle når det er snakk om deling av formue ved død. I fravær av avtale vil særkullsbarn ha rett på sin arv med en gang, og den avdødes formue vil reduseres og redusere gjenlevende sin adgang til å sitte i uskifte (Jf. Arveloven § 10). Særkullsbarn kan samtykke til at gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med felleseie – men må ikke (Ibid).

Ektefellene står fritt til å avtale fullstendig særeie.

• Dette er ofte motivert av at man ikke ønsker å dele ens formue ved separasjon og skilsmisse, og medfører nettopp dette.
• Det kan også være motivert av et ønske om å prioritere livsarvingene fremfor gjenlevende ektefelle ved død. Ved fullstendig særeie vil hele arven fordeles med en gang, og det er ikke adgang til å sitte i uskifte.

Ektefellene kan avtale delvis særeie

• I tilfeller der kun enkelte verdier er den enes særeie, f.eks. en hytte, et hus eller en båt.
• Dette vil for mange være aktuelt dersom en ønsker å sikre gjenlevende ektefelle muligheten til å bli i ekteparets bolig når det er særkullsbarn. Dersom et hus står som ektefelle A sitt særeie, kan ikke ektefelle B sine særkullsbarn kreve huset. Dersom huset er felleseie, vil ektefelle A risikere å måtte kjøpe ut B sine særkullsbarn, hvilket man ikke alltid har råd til og således tvinges til å flytte.
• Ulempen med ordningen er at dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse, vil ikke ektefelle B ha rett til å dele verdien av huset.

Man kan avtale særeie, helt eller delvis, for kun en bestemt ektefelle om man ønsker det. Det kan avtales at den ene skal ha fullstendig eller delvis særeie, mens den andres midler er felleseie (Jf. Ekteskapsloven § 42 (2). Avtalen kan gjøres tidsbegrenset eller betinges av om ektefellene får barn5. Dette innebærer også adgang til nedtrapping av særeie.

Eksempel 1.
Ektefellene kan avtale fullstendig særeie, men dersom ektefellene forblir gift i over 5 år og får felles barn, vil man ha felleseie.

Eksempel 2.
Ektefellene vil ha fullstendig særeie, men for hvert 5 år som går vil 10% bli felleseie.

Ektefellene kan avtale at skjevdeling ikke skal skje etter el § 59.

Eksempel 3.
Ektefelle A sin arvede hytte som i utgangspunktet kan skjevdeles etter el § 59, skal deles likt ved skilsmisse.

Ønsket om å holde ting utenfor deling ved skilsmisse, kan sette gjenlevende ektefelle i en dårlig situasjon. Derfor er det adgang til å avtale skilsmissesæreie, som innebærer at ektefellene har særeie i livet, men felleseie ved død.

• En slik ordning vil medføre at dersom ekteskapet oppløses ved skilsmisse, vil midlene holdes utenfor deling. Dersom ekteskapet oppløses ved død, vil gjenlevende ektefelle gis rettigheter som felleseie innebærer overfor avdødes arvinger, samt retten til uskifte der vilkårene er tilstede.
• Denne ordningen beskytter ikke gjenlevende ektefelle mot særkullsbarns rett til å motta arv med en gang (Jf. Ekteskapsloven § 42 (3).

Ektefellene kan avtale at gjenlevende ektefelle kan sitte i uskifte med førsteavdødes ektefelles særeie (Jf. Ekteskapsloven § 42 (2)). Dette er et alternativ til skilsmissesæreie. Forskjellen ligger i delingsreglene når uskifteboet skal deles.

Ektefellene kan ikke inngå avtaler som ekteskapsloven ikke gir hjemmel for. Det er derfor bare de kombinasjoner som loven gir uttrykk for, som er tillatt. Avtaler man noe som loven ikke gir grunnlag for, er avtalen ugyldig og vil ikke bli lagt til grunn. Det er for eksempel ikke adgang til å avtale: 

• At en bestemt brøk av ektefellenes samlede formueskal være særeie. 
• Særeie ved død, men felleseie i skilsmisse.
• Tidsbegrenset felleseie. 
• At den enes særeie skal bli den andres eiendom ved skilsmisse
• Forhåndsavtaler om naturalutlegg (hvilke eiendeler som skal deles). 

Det gjelder formkrav blant annet om skriftlighet, vitner og tinglysning ved inngåelse av avtale om formuesforhold (ektepakten). En ektepakt hvor formkravene ikke er fulgt, er heller ikke gyldig.

Som vi ser er valg av formuefordeling svært viktig – med store konsekvenser både ved skilsmisse og ved død, både for livsarvinger og gjenlevende ektefelle. Det eksisterer svært mange kombinasjoner man kan innrette formuesforholdet etter ved ektepakt, og man må forholde seg til både arveloven og ekteskapsloven. Det vil kunne forhindre svært mange potensielle konflikter dersom man på forhånd har tatt stilling til mange av de spørsmålene som melder seg ved ekteskapets opphør. 

Det eksisterer sjelden en standardløsning, men det eksisterer en løsning for alle. Derfor er det viktig at man søker juridisk bistand slik at får sikret sine interesser på en tilstrekkelig måte. Hos Advokatfirmaet Nicolaisen er vi et team av dyktige og erfarne advokater, som kan hjelpe dere med å skreddersy en ordning som passer for deres livssituasjon og få i stand en prioritering hvor alle parter er fornøyde.