Det finnes ingen alminnelig lov om samboere i norsk rett. Dette kan være med på å skape usikkerhet i samboerforholdet med hensyn til løpende utgifter og dermed være en kilde til konflikt. Uenighet i denne forbindelse kan unngås, og en samboerkontrakt vil medføre en trygghet for begge parter.
Ved et samlivsbrudd kan konsekvensene bli store, og det vil lett kunne oppstå tvist om eiendomsretten til felles bolig, hvem som er ansvarlig for gjeld mv. dersom man ikke har en samboerkontrakt. Formålet med en samboerkontrakt er å avklare rettigheter og forpliktelser underveis i samboerforholdet, og hvordan fordelingen av formuesgodene skal skje ved et eventuelt brudd. Man kan enkelt unngå konflikter mellom partene ved å opprette en samboerkontrakt.
For å unngå konflikter i forbindelse med et eventuelt økonomisk oppgjør ved opphør av ugift samliv (samlivsbrudd) anbefaler derfor vi at man utarbeider en samboeravtale, også kalt samboerkontrakt. Selv om mange synes det er lite romantisk å planlegge for et hypotetisk brudd allerede tidlig i forholdet, er det vår erfaring at det er bedre å planlegge for dårlige dager i gode dager.
Behovet for en samboerkontrakt er langt på vei sammenfallende med tidspunktet for når samboere involverer seg sammen i forpliktelser av større økonomisk karakter, slik som kjøp av bolig, bil og fritidseiendom. For de tilfeller samboere starter med helt adskilt økonomi, men senere bestemmer seg for at den ene skal kjøpe seg inn i den andres bolig vil dette være tidspunktet for å inngå en avtale i form av en samboerkontrakt. Dersom den ene eller begge samboere har barn bør man alltid inngå samboerkontrakt. Det samme gjelder dersom man er enige om å dele de løpende utgifter som husleie, strøm, telefon – herunder opprette en felles konto hvor begge setter inn et avtalt beløp hver måned.
Dersom dere har totalt adskilt økonomi, ikke deler på faste løpende utgifter, ikke eier noe av vesentlig verdi sammen, eller ikke har barn, vil det normalt være hensiktsmessig med en enkel samboerkontrakt som sier nettopp dette.
Det finnes ingen formkrav for å opprette en gyldig samboerkontrakt. En samboerkontrakt bør imidlertid alltid inngås skriftlig av hensyn til etterprøvbarheten. Ved et eventuelt brudd vil det kunne være vanskelig å avklare hva som faktisk ble avtalt, dersom man ikke har en skriftlig samboerkontrakt å forholde seg til. Det vil også ofte være praktisk å involvere en tredjepart, eksempelvis en advokat, som vitne. Dette er imidlertid ikke et krav for en samboerkontrakt.
Problemet med en samboerkontrakt er ofte at den er ufullstendig, eller at det skjer en endring i den ene eller begge parters økonomiske situasjon, slik at de faktiske forhold forandres. For å unngå senere konflikt ved et eventuelt brudd er det derfor sentralt at en samboerkontrakt revideres etter hvert som samlivet består og utvikler seg. Det står ingenting i veien for å foreta endringer, eller tegne en helt ny samboerkontrakt. Vi anbefaler likevel at endringer kan legges inn som vedlegg i en opprinnelig samboerkontrakt, slik at det ved et eventuelt brudd er enkelt å få fullstendig bilde av hva partene har avtalt underveis. Dette vil også være kostnadseffektivt og spare partene for unødige utgifter.
En samboerkontrakt kan ikke tinglyses eller registreres. Det er derfor viktig at en samboerkontrakt oppbevares på et trygt og sikkert sted. Et sentralt unntak gjelder imidlertid her; dersom den ene skal kjøpe seg inn i den andre samboerens bolig, er det viktig at dette registreres hos statens kartverk, slik at grunnboken viser det riktige eierforholdet.
Verdt å merke seg er at samboere har begrensede arverettigheter etter hverandre. Dette innebærer at man bør opprette testament dersom man som samboere ønsker å sikre lengstlevende ved den ene samboerens bortgang. Det er derfor å anbefale at man oppretter testament samtidig som man oppretter samboerkontrakt. En samboerkontrakt er særlig aktuelt i de tilfeller samboerne ikke har barn, men har kjøpt felles bolig sammen. Dersom man ikke har opprettet testament, risikerer man at lengstlevende må løse ut avdødes arvinger med et beløp som er av en slik størrelse at boligen må selges.
