I Norge opplever en økende andel jenter i ungdomsårene tiltak fra barneverntjenesten som følge av utfordrende atferd. Mange av disse jentene har imidlertid udiagnostiserte eller feildiagnostiserte nevropsykiatriske tilstander, særlig ADHD og autismespekterdiagnoser. I stedet for å få den nødvendige helsehjelpen blir de ofte møtt med tiltak som tar utgangspunkt i atferdsproblemer snarere enn underliggende medisinske behov. Dette skaper en alvorlig utfordring i møtepunktet mellom helsevesenet og barnevernet.
Denne artikkelen ser nærmere på problematikken, hvilke konsekvenser det har for jentene det gjelder, og hvordan vi kan sikre at riktig instans gir riktig hjelp.
Unge jenter med ADHD og autisme møter ofte utfordringer i barnevernsystemet, der deres atferd feiltolkes som opprør eller manglende samarbeidsevne. Mens gutter med ADHD ofte viser hyperaktivitet og impulsivitet, kan jenter uttrykke symptomer som sosial tilbaketrekning, angst eller passiv-aggressiv atferd – trekk som lett kan bli oppfattet som «vanlige» ungdomskriser eller «opprør». Dette fører til at barneverntjenesten ofte iverksetter tiltak som plassering eller samværsbegrensning, uten å utrede underliggende nevrobiologiske forstyrrelser.
Gutter får i gjennomsnitt ADHD-diagnose mellom 8–10 år, mens jenter ofte blir diagnostisert senere – noen ganger først i ungdomsårene. Årsaken er at ADHD hos jenter ofte viser seg som «inattentive» symptomer (f.eks. dagdrømming, emosjonsreguleringsvansker som kan kommer til utrykk i mye krangling, sinneutbrudd, følelse av utenforskaphet osv. Som ofte kan assosieres med “vanlige” pubertale utfordringer ) eller «maskert» ADHD, der impulsivitet uttrykkes som selvskading, spiseforstyrrelser eller sosial isolasjon. For autisme er situasjonen enda mer utfordrende: Jenter med autisme kan imitere sosiale normer bedre, noe som gjør diagnosen vanskeligere å oppdage.
Når disse jentene utvikler utfordrende atferd, skolevegring eller selvskading, blir de ofte vurdert som vanskeligstilte ungdommer med "atferdsvansker". Barnevernet blir koblet inn, og tiltakene rettes mot oppdragelse og struktur snarere enn medisinsk og psykologisk utredning.
I saker som «Leos» (fra Fontene.no) viser det seg at manglende tidlig utredning kan føre til langvarig traumer. Leo ble akuttplassert uten å ha fått en autismeutredning, noe som resulterte i fem års ustabilitet og selvskading. Advokater understreker at barnevernet ofte handler «for resolutt» uten å vurdere nevrobiologiske årsaker til atferden. Dette skaper en unødvendig spiral der barnet opplever tiltak som forverrer tilstanden, samtidig som helsevesenet avventer «stabil omsorgssituasjon» før utredning.
