Drift og vedlikehold av privat vei med flere brukere – Veiloven kap. VII

Advokat Nicolaisen har skrevet sak om vedlikehold av privat vei med flere brukere
Tekst: Advokat Lasse Groven Egeberg – Advokatfirmaet Nicolaisen & Co ANS

Et stadig tilbakevendende tema for mange bolig- og hytteeiere er drift og vedlikehold av private veier som benyttes av flere, samt spørsmål om kostnadsfordeling i den anledning. Mange er til en viss grad klar over at man som bruker må påregne å måtte bidra til at veien ikke forringes, men kostnadsfordeling kan gjerne være et uklart punkt.

Vi registrerer også at mange slike sammenslutninger av brukere ikke har tatt seg bryet med å skape en mer eller mindre formell struktur – og at man over tid mister oversikt over tidligere inngåtte avtaler og enigheter mellom dagens brukere og tidligere brukere, og i noen tilfeller grunneiere. I kjølvannet av dette kan det oppstå opphetede diskusjoner. Av og til kommer også behov for rettslig avklaring. (Med privat vei menes her vei som ikke er offentlig, dvs. ikke driftes og vedlikeholdes over offentlig budsjett.)


Veiloven og vedlikeholdsplikten

Veiloven kapittel 7 regulerer forhold knyttet til private veier. I § 54 fastslås det at når privat vei blir brukt som felles adkomst for flere eiendommer, så plikter hver bruker å holde veien i forsvarlig og brukbar stand.

«Forsvarlig og brukbar stand» er en juridisk standard og er ikke eksakt. Normen innebærer en minimums veistandard, dvs. at den skal være farbar for sitt formål, at den er trafikksikker, at installasjoner som broer og rekkverk er trygge og ikke bryter sammen, og at veien oppfyller krav fastsatt av det offentlige.

Den enkeltes del av vedlikeholdsplikten skal være forholdsmessig med den bruken den enkelte utøver. Regelen har som utgangspunkt blitt oppfattet å fastslå en "leddvis" kostnadsfordeling, basert på hvor stor avstand bruken strekker seg over. Samtidig skal det skjønnes over denne vurderingen. En alminnelig nyttevurdering er her relevant. Dette er en stadig kilde til diskusjoner, og det foreligger rikelig med rettspraksis på ulike løsninger. De ulike løsningene er dog gjerne basert på lokale særegenheter i de konkrete tilfellene.

Den enkleste formen for kostnadsfordeling vil kunne være en ren brøkdelsordning hvor samtlige brukere bidrar med like mye, men i mange tilfeller påfører de ulike brukerne ulik slitasje både i form av avstand og i form av faktisk påkjenning på veilegemet.


Eksempler på problemstilling og løsning

Et eksempel på problemstilling og en mulig løsning kan være følgende: Til den aktuelle veien ligger gårdsbruk, småindustri og boliger. Her gjelder prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt. Den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest.

I rettspraksis er det mange eksempler på at retten har brukt meterstokken, og delt byrdene nærmest matematisk mellom brukerne alt etter antall brukere og det antall meter eller kilometer det er fra utgangspunktet frem til eiendommen. I tillegg bør man justere den enkeltes part etter arten av den bruk som utøves ved å ta utgangspunkt i en tenkt "normalbruk". Brukeren som driver næring som trailersjåfør, må tåle et tillegg. Gårdbrukeren som transporterer tømmer fra skogbruket, må tåle et tillegg. Gartneriet som ligger innerst i vegen og forårsaker kundetrafikk sommeren igjennom, må tåle et tillegg.

I tillegg kan det være aktuelt å benytte forskjellig fordelingsnorm for ulike typer kostnader. For eksempel slik at brøytekostnader og kostnader til asfaltering fordeles etter den avstand som de enkelte brukerne benytter veien (leddvis fordeling), og utgifter til administrasjon (regnskapsfører, porto, brevpapir) fordeles likt på samtlige brukere.

Av veilovens § 55 fremgår det at de som benytter en privat vei som felles adkomst for sine eiendommer, og dermed er forpliktet til å bidra i drift og vedlikehold av veien, utgjør et såkalt veilag.


Opprettelse av veilag

Det er ikke strenge krav til en formell organisasjonsstruktur for veilag, men laget skal møtes en gang i året eller når det er praktisk mulig, for å drøfte drift og vedlikehold av veien, og følgelig stemme over eventuelle tiltak. For de tilfeller hvor brukerne er mange og veien er lang, kanskje med forgreninger, så vil det være anbefalt at laget velger et styre og vedtar vedtekter. Årsmøtet er det øverste vedtakskompetente organet i laget. I de tilfeller hvor veilaget består av få brukere og driften av veien er oversiktlig og grei, så er ikke nødvendigvis behovet for et styre og vedtekter like påtrengende.

Dersom ikke annet er bestemt i veilaget, så fattes vedtak i laget ved alminnelig flertall. Eksempler på avgjørelser veilaget kan fatte er å ta opp lån, inngi søknad om å kreve bompenger, gi eller tilbakekalle bruksrett til veien, inngå særskilte avtaler med grunneier, iverksetting av trafikale tiltak som fartshinder og etablering av parkeringsplasser mm.

Veilaget kan også fatte vedtak om at arbeid skal utføres for enkelte brukeres regning dersom vedkommende brukere ikke oppfyller sine plikter etter § 54.

Ved uenigheter f.eks. innad i veilaget eller mellom veilaget og en eventuell grunneier, så er jordskifteretten rette instans for få eventuell rettslig avklaring. For de aller fleste veilag, herunder hyttefelt, så ser vi imidlertid at rettslig prosess ofte kan unngås med litt veiledning om regelverket og litt kompromissorienterte diskusjoner.
Lasse Groven Egeberg - Advokatfirmaet Nicolaisen Fast eiendom
Lasse Groven Egeberg
Advokat
Kontakt oss