Høyesterett avsa nylig en viktig og avklarende dom på entrepriserettens område. Det overordnede spørsmålet i saken var hvilke krav som skal stilles for at det skal foreligge en kvalifisert innsigelse mot underentreprenørens sluttoppstilling. Dommen avklarer hvilke krav som stilles til innsigelser til sluttoppgjør i underentreprise.
Dommen kan du i helhet lese her
HR-2020-228-A.
Tvisten i saken stod mellom hovedentreprenør Skanska Norge AS og underentreprenør HGT AS. Skanska hadde avtale med Hordaland Fylkeskommune ved bybanen Utvikling AS om oppføring av administrasjonsbygg og verksted for bybanen. Skanska engasjerte HGT til å forestå grunnarbeidene. Avtalen mellom Skanska og HGT var regulert av standardkontrakt for underentreprise, NS 8415. Etter å ha mottatt sluttoppstilling med sluttfaktura sendte Skanska brev til HGT med innsigelser til sluttoppgjøret. Dersom hovedentreprenøren ikke fremsetter innsigelser er virkningen at innsigelsene går tapt.
Høyesterett sin vurdering
Spørsmålet i saken var hvilke krav som stilles til en kvalifisert innsigelse i NS 8415 punkt 33.2. Sett hen til at rettsvirkningen av at en innsigelse ikke er fremsatt eller fremsatt feil er at innsigelsen går tapt, er dette et prinsipielt et viktig spørsmål.
Som sitt utgangspunkt for tolkningen av hva som ligger i begrepet "innsigelser" legger Høyesterett til grunn at "… det må foreligge sterke grunner for å fravike det tolkningsalternativ som følger av en naturlig forståelse av ordlyden, jf. Rt-2010-1345 Oslo Vei avsnitt 59". Det skal med andre ord svært mye til for å gå bort fra den naturlige forståelsen av ordlyden. Høyesterett legger til grunn at en naturlig forståelse av "innsigelser" slik det er brukt i pkt. 33.2;
"… er at hovedentreprenøren må bestride underentreprenørens sluttoppstilling innen to-måneders fristen".
Hovedentreprenøren må altså tydelig ta stilling til sluttoppstillingen. I sin vurdering av hvor detaljerte innsigelsene må være, uttaler Høyesterett at graden av konkretisering neppe kan formuleres generelt. Det avgjørende er å avklare uenighetene mellom partene – hvilke krav er det partene er uenige om, og hvilke beløp vil ikke hovedentreprenøren betale. Dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.
Høyesterett konkluderer i avsnitt 62 med at "… kravet til innsigelser kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse".
Høyesterett legger særlig vekt på at konsekvensene av feil fremsatte innsigelser er at man taper sine innvendinger mot kravet (preklusjon). Det legges også vekt på at ordlyden og kontraktens system ikke åpner opp for begrunnelse av innsigelsene, og at det derfor må vises stor forsiktighet med å innfortolke et slikt krav. Dette sammenholdt med at en vurderer disse hensynene sterkere enn hensynene som taler for en nærmere begrunnelse av innsigelsene.
Betydningen av dommen
Avgjørelsen har i all hovedsak betydning for hovedentreprenørens krav mot underentreprenøren, og klargjør hvilke krav som stilles til kvalifiserte innsigelser til sluttoppgjøret. Med hensyn til Høyesterett sine avklaringer skal det etter dommen mer til for at hovedentreprenøren taper sine krav selv om fremsatte innsigelser ikke er begrunnet.
Et motsatt resultat, med krav til begrunnelse av innsigelser, ville nok som Høyesterett er inne på, ført til flere tvister om begrunnelsens innhold og omfang.
