Temaet kan muligens fremstå som lite «lystig» og komplisert, men jeg skal likevel forsøke å gi en enkel gjennomgang av de regler som gjelder for skatt på festetomter.

Jeg vil her begrense meg til eiendommer som er festet til bolig- eller fritidsformål. Dette er en avgrensning som det er viktig å være oppmerksom på, da bestemmelsene og skattleggingen kan være ganske annerledes for tomter som er festet til andre formål (eks næring). En del av årsaken til denne differansen ligger i tomtefesteloven § 33.

Tomtefesteloven § 33 innebærer som i hovedregel at det er en lovregulert rett til fornyelse av festeforholdet når utløpstiden i festekontrakten inntreffer, og denne lovregulerte retten til fornyelse er begrenset til å kun gjelde festetomter for bolig- og fritidsformål. I prinsippet innebærer denne fornyelsesretten at de aller fleste festekontrakter for bolig/fritid derved kan «fornyes» i det uendelige og således blir «evigvarende» (eller stetsevarige), og det er nettopp her det skilles skattemessig.

Skattemessig skilles det (både i forhold til formuesbeskatning og eiendomsskatt) mellom tidsbegrensede kontrakter og «evigvarende» kontrakter, og skillet har tradisjonelt vært lagt på en varighet med 99 år. På grunn av tomtefesteloven § 33 og retten til fornyelse, så vil hovedregelen nå være at tilnærmet alle festekontrakter til bolig og fritid i prinsippet har en varighet på mer enn 99 år – og uavhengig av hva som måtte være angitt i festekontrakten.

Helt overordnet så er det skattemessige prinsippet at ved en varighet på mer enn 99 år så er det festeren som inntar «eierposisjonen» i skattemessig sammenheng. Jeg skal si litt mer om dette i forhold til hhv formuesbeskatning og eiendomsskatt.