Mange hytter har i dag utslippstillatelser for sitt avløpsvann på visse vilkår, men vi ser stadig oftere at hytteeiere mottar henvendelser fra sine respektive kommuner med pålegg om oppheving av tidligere gitte utslippstillatelser og oppgradering av private avløpsanlegg eller tilkobling til slike.
Dette begrunnes gjerne i miljømessige hensyn, herunder mål om å forbedre vannkvaliteten i kommunens vassdrag. Kommunenes virkemidler for bedring av vannkvalitet er gjerne gjennom sanering av offentlige avløpsledninger, tiltak i jordbruket og oppgradering av avløpsanlegg i spredt bebyggelse.
Pålegg om tilkobling til private eller kommunale avløpsanlegg/-ledninger er gjerne forankret i forurensningsloven. Også Plan- og bygningsloven gir kommunen rett til å bestemme at noen skal få knytte seg til en privat vann- og/eller avløpsledning.
I kjølvannet av slike pålegg oppstår det gjerne mange spørsmål, herunder hva dette vil koste den enkelte som må koble seg til et vann- og avløpsanlegg.
Det som kan bestemmes er retten til selve tilknytningen, men uten at rettsforholdet mellom ny bruker og eier av anlegget kan bestemmes nærmere. Den nye brukeren blir således ikke i kraft av vedtaket sameier i anlegget.
Tilknytningen av nye brukere skal, som utgangspunkt, skje uten kostnader for eieren av anlegget/ledningen. Den som knyttes til må derfor betale for nødvendige utvidelser og forandringer av anlegget/ledningen. I tillegg kan eieren kreve refusjon for opprinnelige kostnader og senere oppgraderinger.
Refusjon for opprinnelige kostnader og eventuelle senere oppgraderinger kan også kreves dekket av nye brukere etter et vederlagsprinsipp. En ny bruker betaler på den måten for selve bruksretten, og vederlaget skal avspeile de kapitalkostnader som allerede er nedlagt i anlegget.
Alternativt, dersom partene ikke kommer til enighet om vederlagets størrelse, fastsettes og fordeles refusjon ved lensmannsskjønn, jf. Plan- og bygningsloven. Utgangspunktet for slikt rettslig skjønn må tas i anleggets nåverdi ut i fra den stand det er i på tilknytningstidspunktet, og ut i fra dette må skjønnet fastsette hvilke beløp den enkelte nye bruker skal refundere til anleggseier. Utgiftene til skjønnet bæres av den/de som blir tilkoblet.
Beregningen av tilkoblingsvederlaget etter loven inneholder følgende elementer:
- Konkrete ekstrautgifter som selve tilkoblingen utløser,
- og andel av nedlagt kapitalverdi i nåværende anlegg.
En meget forenklet illustrasjon ved påkobling til et vann- og avløpsanlegg kan være følgende:
- Nåværende VA-anlegg har en totalverdi på kr 20 mill og med allerede 100 påkoblede enheter, dvs en opprinnelig kapitalkostnad per enhet på kr 200 000,-.
- En utvidelse med ytterligere 1 enhet vil gi en fordelt andel på kr 20 mill/101 = kr 198 019,-.
- Én ny enhet vil dermed måtte påregne et vederlag for andel av totalverdi på kr 198 019,-.
- I tillegg kommer ekstrautgifter knyttet til konkret utvidelse og eventuelle skjønnsutgifter.
Dersom man mener at avløpsløsningen man allerede måtte ha, ivaretar de miljøhensyn som kommunen viser til, så husk at pålegg fra kommunen er enkeltvedtak som kan påklages. Frist for klage er gjerne 3 uker etter at vedtaket er mottatt.
