Personskadeerstatning


Personskadeerstatning er erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap som er voldt ved skade på person. Skader som kan gi personskadeerstatning er for eksempel yrkesskade, trafikkulykker, pasientskader og voldshendelser.
 Videre finnes det en rekke andre ansvarsgrunnlag som kan gi personskadeerstatning. Dessuten er mange forsikret mot personskade gjennom ulykkesforsikring og sykdomsforsikring som kan være tegnet både privat og av arbeidsgiver.
 
Denne artikkelen tar for seg de generelle sidene ved personskadeerstatning, men utgangspunktet er erstatning for yrkesskader og trafikkulykker. Det finnes en mengde andre ansvarsgrunnlag som gir rett til personskadeerstatning, og det aller meste av det som sies her vil også gjelde for andre typer personskade – herunder kravet til årsakssammenheng og utmåling av det økonomiske tapet.

Er du usikker på om du kan ha krav på personskadeerstatning, ta kontakt med oss for en uforpliktende samtale.

 
Personskade Advokat Nicolaisen
Årlig behandler Norsk Pasientskadeerstatning om lag 1200 pasientskader som til sammen gir personskadeerstatning på omtrent en milliard. Både offentlig og privat helsevesen er omfattet.

Personskadeerstatning ved yrkesskade eller trafikkulykke

Dersom man er påført en personskade som følge av en yrkesskade eller trafikkulykke har man krav på erstatning etter bilansvarsloven eller yrkesskadeforsikringsloven. Begge forsikringene er lovpålagte. Det vil si at enhver arbeidsgiver plikter å tegne yrkesskadeforsikring for sine ansatte. Tilsvarende er enhver eier av et kjøretøy pålagt å forsikre dette etter bilansvarsloven.

For de tilfellene der det ikke er tegnet yrkesskadeforsikring eller bilansvarsforsikring, vil henholdsvis yrkesskadeforsikringsforeningen og trafikkforsikringsforeningen være ansvarlige. De vil igjen kreve regress (tilbakebetaling) fra arbeidsgiver eller innehaver av det uforsikrede kjøretøyet.
 
Personskadeerstatning kan kreves for det økonomisk tap man er blitt påført – herunder inntektstap, framtidig inntektstap, påførte og fremtidige merutgifter og tapt hjemmearbeidsevne. I tillegg kan man kreve personskadeerstatning for varig medisinsk invaliditet – ménerstatning. I tilfeller hvor skaden er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt, har man i tillegg krav på oppreisningserstatning. Oppreisningserstatning er også kjent som erstatning for "tort og svie".
 
Hvis skadelidte dør, og samtidig var forsørger, kan de(n) etterlatte ha krav på forsørgertapserstatning.
 
For barn som blir skadet før de er fylt 16 år finnes det særregler for utmålingen i skadeserstatningsloven § 3-2a.
 
Det er også verdt å merke seg at forsikringsselskapet dekker rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand i forbindelse med personskaden og erstatningssaken overfor forsikringsselskapet.

Det er to sentrale problemstillinger som dukker opp i saker om personskadeerstatning. Det er for det første spørsmålet om årsakssammenheng, altså hvorvidt det er årsakssammenheng mellom skadehendelsen og det økonomiske tapet/helseplagene etter ulykken. For det andre er det
spørsmålet om utmålingen og beregningen av personskadeerstatning.

Det anbefales at man rådfører seg med en advokat for en uavhengig vurdering knyttet til disse problemstillingene. Vi har lang erfaring med rådgivning rundt personskadeerstatning.
Personskade Andreas Østby Advokatfirmaet Nicolaisen
Kontakt  oss dersom du har spørsmål vedrørende personskadeerstatning.

Andreas Østby // Advokat

Årsakssammenheng:

For å ha krav på personskadeerstatning etter en ulykke må det foreligge årsakssammenheng mellom skadehendelsen og det økonomiske tapet. Spørsmålet om årsakssammenheng løses etter alminnelige erstatningsrettslige årsaksprinsipper. Dette innebærer at årsakskravet normalt er oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om skadehendelsen tenkes borte. Hendelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. Høyesterett har gjentatt dette utgangspunktet i flere dommer, jfr Rt. 1992-64 (P-pilledom II), Rt. 1997-1, Rt-2998-1565 (Nakkesleng I) og Rt-2000-418.
 
I noen tilfeller vil skadelidte være ekstra sårbar for en skade. Skoleeksempelet er arbeideren som er blind på ett øye, og som i en ulykke også blir blind på det andre øyet og blir 100 % ufør. Spørsmålet i et slikt tilfelle er om forsikringsselskapet er ansvarlig for 100 % uførhet, eller om det er begrenset? Svaret på dette er at forsikringsselskapet i slike tilfeller er ansvarlig for hele uførheten. I Høyesterettsdom Rt-1999-1473 står det:
"Da ulykken skjedde, var hun i fullt arbeid, og hun har siden vært sykmeldt eller uføretrygdet. Det foreligger derfor i utgangspunktet en relevant erstatningsbetingende årsakssammenheng mellom ulykken og hennes uførhet. Det leder i denne forbindelse ikke til noen begrensning i erstatningsansvaret om A på grunn av sin helsetilstand har vært særlig sårbar, og at konsekvensene av ulykken for henne derfor er blitt mer omfattende enn de ville ha blitt for de fleste andre, jf. blant annet dommen i Rt-1992-64."
 
Videre er det et krav at skadefølgene må være adekvate og påregnelige. Sagt på en annen betyr dette at skaden eller skadefølgen ikke må være for atypisk, avledet eller fjern. At skadefølgen er sjelden, er imidlertid ikke nok til å si at den ikke er adekvat. Det er lite praksis om adekvat årsakssammenheng i saker vedrørende personskadeerstatning, men i Rt-2007-172 kom Høyesterett til at utvikling av paranoid shizofreni etter fall fra en lift, var en så upåregnelig, fjern og indirekte følge av ulykken, at det ikke var rimelig å knytte ansvar til den.

Spørsmål om årsakssammenheng vedrørende personskadeerstatning, innebærer også et spørsmål om bevis. Beviskravet er sannsynlighetsovervekt, og det er skadelidte som har bevisbyrden. Derimot er det forsikringsselskapet som har bevisbyrden hvis de hevder at skadelidte ville blitt ufør uavhengig av skaden.
 
I praksis vil forsikringsselskapet ofte engasjere en sakkyndig spesialist (lege) på det aktuelle medisinske området, for å avgjøre hvorvidt det årsakssammenheng mellom skadehendelsen og senere plager/uførhet. Hvilken spesialist som velges kan være helt avgjørende med tanke på om man blir tilkjent personskadeerstatning eller ikke. Som skadelidt bør man derfor ta kontakt med advokat før spesialist er valgt.
 
Et generelt tips dersom man har vært utsatt for en skadehendelse, er å komme seg til legen så fort som mulig. Erfaringsmessig ­– vedrørende personskadeerstatning – legger forsikringsselskapene stor vekt på hvor raskt man kontakter lege/medisinsk hjelp.
 

Nærmere om hva som kan kreves erstattet:

Utgangspunktet i Norsk erstatningsrett er at man har krav på å få dekket sitt økonomiske tap. I tillegg til det økonomiske tapet kan man i noen tilfeller kreve erstatning for ikke-økonomisk tap. Dette gjelder personskadeerstatning for varig medisinsk invaliditet – ménerstatning, og oppreisningserstatning der skaden er voldt forsettlig eller grovt uaktsomt.
 

Inntektstap og personskadeerstatning:

Hvis man som følge av en skade er langvarig sykmeldt vil man som regel ha et økonomisk tap. For det første kan det være tap som følge av tapt overtid, at man har gått glipp av ekstravakter, eller at man har inntekt over 6G som ikke dekkes av folketrygden eller arbeidsgiver.
 
Videre vil man oppleve et større inntektstap dersom man er sykmeldt i mer enn 52 uker og går over på arbeidsavklaringspenger. Arbeidsavklaringspenger tilsvarer som regel 66% av den vanlige lønnen. Slikt tap vil man ha krav på å få erstattet, og omtales som lidt inntektstap.

Ved beregningen av lidt inntektstap ser man på lønn før og etter ulykken. Kan man godtgjøre at man ville hatt en lønnsøkning uten skaden, har man krav på å få dekket dette. Har man ingen særskilte holdepunkter for lønnsøkning, legger man som hovedregel til grunn en lønnsøkning på 3 %.
 
I de tilfeller hvor skaden er så alvorlig at de fører til varig uførhet, vil man på et tidspunkt ha krav på personskadeerstatning for framtidig inntektstap. Dette utregnes til til engangsbeløp hvor man beregner antatt framtidig inntekt med og uten skaden.

Ved denne beregningen skal man ta hensyn til skatteulempe og pensjonstap, men også den fordelen det er å få utbetalt ett stort beløp. Sistnevnte innebærer at personskadeerstatning diskonteres fordi man tjener på å ha penger stående på konto (eller investert i f.eks. aksjer). For yrkesskadetilfellene beregnes beløpet ut fra en standardisert tabell hvor man tar utgangspunkt i lønn og alder på skadetidspunktet.
 

Utgifter på grunn av skaden:

Når man har vært utsatt for en personskade har man krav på å få dekket rimelige og nødvendige utgifter som følge av skaden. Dette kan være behandlinger som ikke dekkes av det offentlige, f.eks. kiropraktortimer (men det finnes begrensninger), eller det kan være utgifter til utstyr, medisiner, tilpasning av bolig, hjelp i hjemmet eller transportutgifter.

Flere av disse postene vil også helt eller delvis kunne bli dekket av det offentlige, og det følger av tapsbegrensningsplikten at man først forsøker å tømme de offentlige tilbudene før forsikringsselskapet eventuelt erstatter dette.
 
For å få dekket utgifter må man dokumentere at man har hatt utgifter. Man bør derfor ta vare på kvitteringer eller annen dokumentasjon på utgiftene.
 
I tillegg dekkes også rimelige og nødvendige utgifter til juridisk bistand frem til eventuell stevning som en post under flere forsikringsdekninger. Avgjørende for om utgiften i forbindelse med juridisk bistand er dekningsmessig, er om den står i årsakssammenheng med ulykken og er rimelig og nødvendig.
 

Tapt hjemmearbeidsevne:

Utgifter man pådrar seg til innleie av arbeidshjelp i forbindelse med husarbeid, hagearbeid, vedlikeholdsarbeid på boligen og snømåking, vil også kunne inngå som en del av en personskadeerstatning.
 
Det er imidlertid slik at det er selve evnetapet som er erstatningsrettslig vernet, og det er derfor ikke noe vilkår at man er påført faktiske merutgifter. Dersom man f.eks. har fått hjelp av familie eller venner til de nevnte oppgavene, vil man fremdeles ha krav på personskadeerstatning.

I en Høyesterettsdom fra 1965 uttaler Høyesterett at skadelidte "har krav på erstatning for verdien av det husmorarbeide hun som følge av skaden ikke har kunnet utføre, uansett at hun har fått hjelp i huset av pårørende stort sett uten å betale for det".
 

Ménerstatning:

Ménerstatningen skal dekke tapt livsutfoldelse knyttet til fysisk og psykisk skade. Kravet for å få ménerstatning er at det foreligger en varig og betydelig skade av medisinsk art. For at en skade skal anses som betydelig, må den overstige 15% i henhold til invaliditetstabellen som er utarbeidet av arbeids- og sosialdepartementet.

Det er imidlertid ikke uvanlig at arbeidsgiver tegner utvidet dekning for yrkesskade, noe som innebærer at man også kan ha krav på erstatning ved mén under 15%. Private forsikringer omfatter også ofte invaliditeter under 15%.

At skaden er varig innebærer at den må gå over lang tid, men ikke nødvendigvis livsvarig. Det er antydet i rettspraksis og teori at en skade med varighet på mellom 10 og 15 år er i det nedre sjiktet av hva som anses som "varig". Ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en varig medisinsk invaliditet benytter som regel forsikringsselskapene seg av en rådgivende lege som jobber for dem, eller de engasjerer en spesialist til å vurdere omfanget av skaden.

Man har i utgangspunktet ingen plikt til å underlegge seg behandling/operasjon for å redusere ménet, men det kan tenkes noen tilfeller hvor risikoen er svært liten.
 
Utmålingen av ménerstatning varierer avhengig av om det er en yrkesskade eller en annen type skade. Imidlertid tar man ved begge beregningene utgangspunkt i alder på skadetidspunktet, og erstatningen øker jo yngre man er.
 

Oppreisning – erstatning for tort å svie:

Oppreisning er erstatning for ikke-økonomisk skade. Normalt kreves det at skadevolder har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, men det finnes enkelte regler som gir oppreisning ved alminnelig uaktsomhet. Et eksempel er skadeserstatningsloven § 3-6 som gjelder ærekrenkelser og krenkelser av privatlivets fred.
 
At en skade er voldt med forsett innebærer enkelt forklart at skadevolder bevisst har voldt skaden. Det typiske tilfellet er der en person har utført vold mot en annen person.

Det som skiller grov uaktsomhet fra forsett er at skadevolderen ved grov uaktomshet ikke har ansett skadefølgen som sannsynlig eller sikker. Han har for eksempel råkjørt på dårlig føre og havnet i motgående fil og truffet en annen bil, uten å ofre muligheten for å treffe en annen bil en tanke. Det som skiller grov uaktsomhet fra vanlig uaktsomhet er at handlingen objektivt sett er mer klanderverdig.

Høyesterett beskriver i en Høyesterettsdom fra 1989 uaktsomhet på følgende måte: "For at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet."
 
Utmålingen av oppreisning er som hovedregel skjønnsmessig der man tar i betraktning handlingens grovhet, krenkelsens art, grad og omfang, samt skadelidtes alder.

I 2012 avsa Høyesterett en dom som gjaldt forsøk på forsettlig drap, der handlingen bar preg av et henrettelsesforsøk, og offeret ble påført varig hjerneskade og invaliditet, med blant annet tap av synet på det ene øyet og lammelse i den ene siden, samt smerter, angst og psykiske lidelser. Hun fikk også problemer med å snakke og ble fullstendig pleietrengende. I denne saken ble oppreisningserstatningen satt til kr. 500 000, og er i det øverste sjiktet av hva som kan forventes.
 
På helt generelt grunnlag kan man si at de aller fleste oppreisningserstatninger ligger i sjiktet mellom kr. 30 000 og kr. 150 000, men variasjonene er store og det er store individuelle forskjeller.
 
Ta kontakt med oss for en uforpliktende samtale dersom du tror du kan ha krav på personskadeerstatning.
 
Ring Advokat Nicolaisen
Kontakt oss 64 83 00 00
Send oss en forespørsel