Forskjellen mellom livsdisposisjoner og dødsdisposisjoner
Livsdisposisjoner er disposisjoner som tar sikte på å fordele ens formue hvor gjennomføringen av disposisjonen skjer mens man er i livet. Disse reglene er ikke underlagt arvelovens begrensninger. Utgangspunktet er derfor at en står derfor fritt til å gi bort gaver eller verdier og selge/overføre eiendom mens man lever. For ordens skyld kan nevnes at gaver ikke er den eneste formen for livs- og dødsdisposisjoner.
Dødsdisposisjoner er disposisjoner som tar sikte på å fordele ens formue etter ens død, og gjennomføringen av disposisjonen skjer etter man har gått bort. Disse disposisjonene er underkastet arvelovens formkrav og begrensninger. Disse disposisjonene trenger derfor testaments form jf. al. §§ 49 og 51.
På grunn av arvelovens regel er det ikke sikkert man kan fordele sin formue som man ønsker, fordi disposisjonen overgår testators del til fri rådighet.
Testators andel til fri rådighet er den sum som er igjen etter at legalarvinger og gjenlevende ektefelle har fått sitt lodd. Ettersom legalarvingene har rett på 2/3 av formuen, jf al. § 29, og gjenlevende ektefelle enten 1/4 av formuen eller 4xGrunnbeløpet (G) (kr 96 883) jf. al. § 6, er det nødvendigvis ikke så mye igjen å disponere. Derfor kan testator være tjent med å fordele sine midler mens han lever, dersom han eller hun ikke ønsker lovens ordning.
Det kan oppstå konflikt etter at arvelater har gått bort om en disposisjon var en livs- eller en dødsdisposisjon,– der legalarvingene vil være tjent med at det er snakk om en dødsdisposisjon hvor verdien må underlegges reglene om pliktdelsarv. Hvorvidt noe er en livs- eller en dødsdisposisjon er en konkret vurdering. Livsdisposisjoner krever faktisk og rettslig gjennomføring.
F.eks: Det hjelper ikke at Peder Ås har satt hytten i elskerinne Marte Kirkerud sitt navn for å unngå at hytten går inn i boet, dersom det i realiteten er han som forvalter hele eiendommen og betaler alle utgifter. I en slik situasjon vil legalarvingene kunne gå til domstolen og kreve sin pliktdelsarv.
Gaver og forskudd på arv
Hva er egentlig en gave – til forskjell fra forskudd på arv? I juridisk teori er det blitt definert som «en vederlagsfri formuesoverføring fra giveren i hensikt å berike mottageren» (Lødrup og Asland s. 245). Gaver kan være enten livs- eller dødsdisposisjon, og det er selvfølgelig lov å gi bort gaver med henblikk på tiden etter man er gått bort. Så hvordan vet man om en gave var en livs- eller dødsdisposisjon? Det klare utgangspunktet er at gaver og gavelignende disposisjoner som er gitt mens man er i live er livsdisposisjoner, og dermed unntatt arvelovens form- og pliktregler. Det finnes unntak, f. eks er gaver gitt på dødsleie normalt å regne som dødsdisposisjoner selv om de er gitt mens testator er i live.
Forskudd på arv i forhold til gaver innebærer at man fordeler midler mens man enda er i live, som skal avkortes når arven fordeles – som f.eks:
Peder Ås har tre sønner som eneste arvinger, Lars, Ole og Hans. Lars trenger hjelp til å etablere seg på nytt etter en tung skilsmisse med Kari. Peder vil hjelpe Lars, men vil nødig forskjellsbehandle barna. Han bestemmer seg for å gi Lars kr. 250 000 i forskudd på arv, som da skal avkortes når arven faller. Når Peder Ås dør har han en formue på kr. 2 750 000. De kr. 250 000 gir et bo på kr. 3 000 000 hvor hver av arvingene skal ha en like stor del, altså kr. 1 000 000 til hver, men Lars har alt mottatt en del av sin forskudd av arv, og det skal gjøres kr. 250 000 i fradrag, som gjør at han får kr. 750 000 i arv. Ole og Hans får kr. 1 000 000 hver.
Det er arvelater som avgjør om en økonomisk disposisjon til en av arvingene skal være forskudd på arv eller ikke.
Det eneste vilkår er at det er arvelaters ønske jf. al. § 38. Det er ingen krav om testaments form, men skriftlighet vil gjøre det enklere og reduserer tvil ved eventuell tolkningstvist om forskudd på arv etter at arvelater er gått bort. Dersom det i et tvistetilfelle etter testators død ikke kan påvises at det var testators ønske at disposisjonen skulle avkortes, vil disposisjonen oppfattes som en ren gavedisposisjon. Dette innebærer at når arven faller vil det skje etter lovens system om likedeling. I en slik situasjon vil de kr. 250 000 som Lars fikk, ikke avkortes, og han får lik andel som sine brødre, dvs 2 750 000 delt på 3 arvinger som blir kr 916 667,- på hver.
Ikke alle verdier kan avkortes. Lovgiver og lovteksten gir uttrykk for at det kun er gaver av en viss størrelse. Det kan ikke avkortes mer enn verdien av gaven som ble gitt jf. al § 40.
